marhaumy

Da guttungen ville prøve tilleggsutstyret, syntes han det var svært artig! Så vi måtte selvfølgelig foevige det ved hjelp av et webcam. Han synes visst det er ganske kult at mor har parykk, og synes jeg er fin uten også. Vi har jo snakka ganske mye om dette med å ikke ha hår, slik som vi har prata om alt mulig anna.
han vet jo hvorfor jeg ikke har noe særlig av det og synes jeg og samboeren er veldig like. Han har ikke så mye av det han heller, og velger derfor ofte å ta det av, enkelt og greit med en barbermaskin.

Guttungen har også syns det har vært veldig ok å kunne slippe å ha så langt hår, og når han har fått seg en meget stutt sveis enten ved at samboeren min eller noen andre har sørget for det, da føler han seg fin.
Han har i grunnen alltid syntes det har vært ok med en spesiell sveis,han. Jeg glemmer aldri da han ved egen hjelp prøvde å få en sveis i likhet som en kjær onkel av seg, og hadde gått løs på håret med dødsforakt for å få både viker og måne. Resultatet var vel egentlig så som så, så enden av visa ble at vi tok en ganske rask tur til frisøren og fikk ham til å iallefall prøve å få det sånn noenlunde. Han måtte bruke barberklippemaskina på et nivå som jeg antar ville vært akseptert i de fleste militære enheter, men selv da var det ikke til å unngå å se at noe hadde blitt gjordt på forhånd. I grunnen var det jo ikke så farlig, syntes jeg. Men bare det å beundre en onkel så sterkt at en går til det skrittet å prøve å få en tilsvarende sveis er jo ganske tankevekkende. Onkelen hans har jo alltid vært en han virkelig har hatt god kontakt med, tror nok han virkelig har fått en god følelse av å være en kjær nevø for onkelen sin. Og det er jo så godt å vite at slik gjensidig kjærlighet faktisk kan være plass for i en verden som ofte synes så kald og hard. At det er flere enn meg som er glad i ham, er jo bare positivt.

Selv om jeg liker min nye sveis, og guttungen er glad i meg så håper jeg iallefall han spør før han setter i gang og vil prøve å ligne meg på samme måten som han gjorde da han var mindre. For da skal han få hjelp før han prøver seg selv igjen.

Hårløs, men ikke rådløs...

det er slik,livet arter seg for meg om dagen. Selv om dette er en sannhet med modifikasjoner , for jeg har jo en manke til min disposisjon om jeg føler behov for det. Og det kan jo faktisk være svært så praktisk nå på denne tiden her som det faktisk er litt kuldegrader.
Ekstremforvandlingen jeg har vært igjennom, som resulterte i denne nye trendy utgaven av meg, tok jo ikke hensyn til at det faktisk er kaldt å tusle rundt ute med denne minimalistiske stilen. Og iallefall når en vant til å ha håret langt ned på ryggen.
Nå forstår jeg virkelig at det kan være kaldt å være mann med måne, min empati er solidarisk og ærlig. De fleste menn med måne har dessuten ikke den muligheten å kunne få et valg ved å bli sponset av a/s trygderettighet.
Så de aller fleste av dem må gå til dyre anskaffelser av hodebekledning for å kunne velge om de vil gå med eller uten. Og selv om det egentlig er like lite selvvalgt for dem som for meg, så har jeg den fordelen at jeg kan se utsikter til å få dyrket frem noe hår etter en tid. Som kommer opp av seg selv altså. Mens de fleste menn som har samme stilen som meg på bildet enten må pode inn nye hår, eller velge den løsningen jeg har i dag.
Å ha hår som ekstrautstyr. Det finnes mange fordeler med dette håret. Jeg kan ta det av om kvelden og stå opp igjen om morgenen og iføre meg sveisen slik den var da jeg la meg. Det er jo praktisk når jeg tenker på den tidsbesparende goden dette gir. Og kam- og børsteslitasjen blir jo svært liten da. Sveisen holder seg dessuten fin lenge uten å få et fett og tragisk utseende etter noen få dager. Og uønsket røyklukt etter dager med mye stress kan med enkelhet luftes ut som et hvilket som helst klesplagg, ved å henge det litt ut.
Må det vaskes, så er det jo flott at håret kan være hjemme, mens jeg drar på butikken eller gjør noe anna. Det som satt fast måtte lufftørke, noe som tok veldig lang tid. Nå slipper jeg det. For den skjeggstubblignende etterveksten er av hurtigtørkende type, så det er jo nesten bare å riste et par ganger på hodet, og så er jeg klar til å tusel hjemmefra en tur.
En annen ting jeg har oppdaget er at det er en velsignelse nå når jeg har kommet så vidt inn i klimakteriet. Det er jo nå de berømmelige hetebølgene ankommer i stadig hyppigere intervaller. Tidligere ble jeg helt frustrert over at termostaten virka så dårlig, og var redd for at andre ting skulle slutt å virke på grunn av overoppheting. Nå kan jeg bare ta av meg håret, og da begynner den fine nedkjølingen automatisk, og jeg kan slappe helt av og bare nyte det hele.
Så jeg velger ofte å la være å bruke ekstrautstyret, og sitter slik som jeg ofte gjør med min blanke skalle. Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg en glad og tøff rampedame i sin beste alder med en raffinert stil. Jeg har jo for lengst forstått at dette må være trendy også, for jeg oppdager stadig flere med samme stil. Kanskje er vi en form for trendsettere for alt jeg vet.
Eller kanskje er vi en egen rase? Eller iallefall en egen mennesketype? Uansett årsak, kanskje skulle vi lage en verdensomspennende interesseorganisasjon ? Den skulle selvsagt være politisk uavhengig, ikke være tilknyttet noen religiøs bevegelse eller annen grupperingsdannelse? Da ble jo takhøyden enorm, og det ville virke inkluderende i stedet for ekskluderende på alle måter. Da kunne vi faktisk være med på å skape et eksempel på global sensasjon. Eller hva............



Forslag til slagord kunne være: