Vi er mennesker, ikke ekspressgods

25.11.2005 @ 02:32

Jeg følger med i sykehusdebatten og leser en god del av det som blir skrevet omkring dette. Det skal bli så effektivt alt sammen. Og hvert sykehus skal ha sine særområder for det de skal behandle. Mye av dette er sikkert vel og bra. Men jeg føler meg på en måte svært tvilende også. Er det bare utdannede planleggere som har hatt sitt å si i denne saken? Er det bare rasjonaliseringsutdannede folk som får bestemme hva som skal skje? Hva med legestanden? Har den fått komme til orde i det hele tatt? Og om legestanden
har fått sagt noe, er det noen som har tatt det til følge? Hva med pasientene? Det er jo pasientene som trenger behandling og sykehuspersonalet som er de viktigste partene her. Hadde det ikke vært for pasientene, hva skulle vi så med sykehus?
Slik det ser ut for meg så kan det bli mange reisedager på en pasient. En pasient er et menneske, og ofte er det mer enn en ting som skal gjøres når et menneske kommer på sykehus, enten det er poliklinisk eller ved et sykehusopphold som tar lenger tid. Om ikke alt kan gjøres på ett og samme sykehus, ser jeg for meg ambulanser i skytteltrafikk sykehusene imellom for å frakte mennesker fra den ene avdelingen til det andre. Hva slags behandling av mennesker er dette? Og ivaretar en egentlig pasienten godt på denne måten? Jeg ville følt meg som en pakkepost, en kolli som ble sendt fra sted til sted. Jeg tviler ikke på at ambulansepersonellet ville gjøre sitt beste for at jeg skulle ha det bra. Men de blir på en måte budbiler med oss pasienter som stykkgods. Jeg har fått forståelsen av at ambulansepersonellet ikke har blitt
hørt, det skrives jo om hvordan arbeidsvilkårene for dem som yrkesgruppe allerede er svært vanskelig. Og selvsagt vil de ikke finne seg i å få det enda vanskeligere!
Har de som kommer med planer for endring av sykehusenes ansvarsområder vært innlagt selv noen gang? Det kan de umulig ha vært. og iallefall ikke for noe særlig alvorlig heller. For jeg tror jeg trygt jeg kan påstå at ingen av dem ville finne seg i den behandlingen som kan bli et resultat av deres planlegging hittil.
En pasient som skal behandles for noe mer eller mindre alvorlig har mer enn nok å tenke på fra før. Både når det gjelder å ordne det praktiske rundt det hele, i forhold til den nærmeste familie og andre pårørende er det mye som skal klaffe. Et godt nettverk er jo ofte noe av det viktigste for å være med å påvirke tilfriskning ved sykdom. Jeg ser med gru på hviket planleggingsarbeide både pasienten og de nærmeste må gjøre for å kunne kunne ta seg av sin del av det hele.
Jeg ble selv oprert for kreft nå i august og venter på beskjed om når jeg skal inn tilrehabilitering. Jeg fjernet begge bryst og alle lymfekjertler i høyre armhule.

Jeg har full tillit til de opererte meg, de er bare helt enestående. Jeg kan ikke få fullrost dem. Jeg vet de gjør sitt beste. Og de har av landets beste ekspertise på sitt område. Slik har jeg forstått det, og jeg har valgt å tro på det også. Er halvveis i cellegiftbehandlingen nå.
Jeg  diskutert med kirurgen som  fjernet store deler av meg slik at jeg blir  frisk att. Og vi tok en diskusjon om dette med sykehus og de planene det er skrevet så mye om. Jeg la opp til denne samtalen selv, og vi
snakket om hvor jeg skulle få utført de forskjellige tingene jeg må gjennom. Dette var en rent hypotetisk løsning av det hele. Galgenhumor på sitt aller beste. Noe jeg flittig benytter meg av når noe er litt vanskelig. I tillegg til selvironi som også er et fint middel til selvoppholdelse. En litendigresjon? Mulig. Men det er mye alvor i dette også, for selv om jeg fikk bli på sykehuset til jeg var ferdigoperert og nå har cellegiftbehandlingene ved samme sykehuset, kunne det like så gjerne være meg som ble en ekspresspakke.
Og siden jeg  blir helt frisk, er jeg jo glad for det. Men det forhindrer ikke at de som bestemmer fått høre.
Ikke alle er like heldige som meg som foreløpig har sluppet å være postpakke. Og mange av dem trenger noen som legger frem deres sak, det er mange som hverken har krefter, mot eller mulighet til å gjøre det selv.
Og da er det vel dessverre enklere å poste dem som pakker sykehusene imellom ?

Tanker om fortid, nåtid og fremtid.

25.11.2005 @ 01:58
30618-13


Heksejakt, et resultat av maktkamp ?

25.11.2005 @ 01:49

Nå er den i gang igjen. Heksejakten. Som et resultat av at en lege har bruktnoe uortodokse metoder som oftest blir brukt innenfor den alternative behandlingskunsten. Her er det snakk om bruk av pendel, en velkjent undersøkelsesmetode blant mange alternative behandlere. For mange er det også et akseptert fenomen at en god del plager kan skyldes hendelser i tidligere liv et menneske kan ha hatt, og regresjon har ofte blitt brukt for å finne årsaker som på noe uforklarlige plager og eller sykdommer.

I de senere årene har det blitt enda mer åpenhet om og en iallefall større aksept når det gjelder de alternative behandlingsformene. I kjølvannet av dette, har det blitt en oppblomstring av tilbud innen dette. De alternative messene har hatt høye besøkstall, og stadig flere benytter seg av behandlingsformer de tradisjonelle innen legekunst som regel ikke tilbyr.

Mange som før ville kviet seg for å innrømme at de faktisk har tro på de alternative metodene, forteller gjerne om sine erfaringer og anbefaler også det de selv har oppdaget kan være virkningsfullt.
Dette har blitt en del av den tiden vi lever i.

Den tradisjonelle medisinske utøvelsen og de alternative behandlingsformene har utviklet seg side om
side og paralellt. Noen har tro på at det ene virker, noen på at det andre virker bedre. Tradisjonen innen både den tradisjonelle legevitenskapen og det alternative har røtter langt tilbake.
Innen begge hovedretninger har det vært en utvikling gjennom empiri. Metoder har vært forsøkt, noen har blitt forkastet og andre har fått lov til å bli forsket videre på i tilfeller hvor utøverene har funnet det interessant om resultatene har vist at det har noe for seg.
Tidsaspektet omkring de to forskjellige hovedretningene kan muligens vise at de alternative metodene har vært brukt lenger tilbake enn de tradisjonellemetodene.

Naturvitenskapens gjennombrudd gjorde sitt til at det ble sett på som uhyre viktig og interessant å forske rent fagmessig, og de enkelte fag ble derfor ofte studert og utforsket separat fra hverandre.Mange modige
vitenskapsmenn og kvinner fikk i denne perioden anerkjennelse og berømmelse for sine oppdagelser. Vitenskapene og deres utøvere ble dermed en del av en maktarena, profesjonsmakten gjorde for alvor sitt inntog. De som tidligere hadde hatt det meste av makten over folket mistet mye av sin påvirkningskraft og retten til å hevde å ha den eneste rette sannhet, nemlig kirken og presteveldet.

Denne forandringen innen maktbalansen ble blant annet svært merkbar etter at boktrykkerkunsten for alvor gjorde det mulig å mangfoldiggjøre det skrevne ord. Dette hadde kirken og presteveldet hatt et selvutnevnt monopol på, da de aller fleste bøker ble håndskrevet og direkte kopiert av skriftlærde. De
skriftlærde var som regel å finne innen de forskjellige munkeordenene og klostere. Den jevne kvinne og mann hadde heller ikke særlig boklig lærdom, de fleste kunne faktisk ikke hverken skrive eller lese.
Da det etter hvert ble mer utbredelse av bøker, og det ble mer vanlig å eie en bok, forandret dette seg. Lese og skrivekunsten som hadde vært forbeholdt kirkens menn og enkelte andre i sentrale ledende posisjoner, ble etter hvert noe mange flere mestret og kunne.

Kirkens maktposisjon ble redusert og kirken og vitenskapen kom i opposisjon til hverandre for fullt. Metodene som ble brukt for å inneha makt kunne være svært blodige. Tyranner i sentrale posisjoner kjempet og menneskeliv hadde liten eller ingen verdi. Kirkens skrekkvelde hvor folk ble truet med evig
fortapelse , en skjærsild og det rene helvete om de gjorde noe det guddommelige kunne ta ille opp, ble tydeligere enn før. Noen lot seg styre av redsel for konsekvenser, for etter hvert tok kirken i bruk
straffemetoder for å bekjempe det den kalte gudsbespottelse og kjetteri. Tilståelsene som ble gitt kom på løpende bånd etter forhør uten vitner hvor den anklagede kanskje ikke hadde særlig valg for å slippe en ytterligere avstraffelse i denne eller i den neste verden. For mange endte det hele med å bli brent på bålet, og denne formen for dødsstraff ble flittig brukt. Kanskje en del av grunnen opprinnelig var at det skulle være til skrekk og advarsel for den som ville finne på å sette seg opp mot kirken, og at kirken på denne måten kunne beholde makten.
I tillegg til at oposisjonelle led døden på denne makabre måten, fant også kirken det nødvendig å brenne bøker som om handlet emner den mente kunne forgifte menneskenes sinn. På denne måten kvittet kirken seg med det som truet, og samtidig førte denne metoden til at mange ressurspersoner i tillegg til at verdifull litteratur gikk tapt.

Til tross for denne svært blodige epoken i vår historie, har kampen om makt og posisjon bare fortsatt. Hvem som til tider har hatt den største makt og innflytelse, har variert. Det har vært mange arenaer for seier og tap av makt og posisjon. Selv om det har vært mange forskjellige maktkamper hvor de offisielle motivenen har vært forskjellige. Maktkampenes skjulte motiv har som oftest hatt den samme drivkraften, ønsket om herredømme og posisjon.

Nå er det i gang igjen. Arenaen er det offentlige rom, aktørene er mange. Hvem som er mest sentral her, er ikke lett å si.

Er det legen som ved bruk av uortodokse metoder både oppfører seg lite konformt i forhold til det som forventes samtidig som pasienten kanskje opplever frykt for noe ukjent?
 
En tradisjonell skolert lege som benytter seg av alternative metoder under utøvelsen av sin legegjerning kan skape frykt også hos den konservativt praktiserende legestand.

Brukeren av legetjenesten opplever kanskje noe som ikke er forventet på forhånd. Og kan dermed bli skremt, redd og provosert av dette. Og bruker den fjerde statsmakt som våpen mot det ukjente.

Avisen igjen som tar opp dette temaet, hva vil den egentlig? Informere leserne om det som har skjedd ved å henge ut legen og på mange måter også pasienten?

Under påskudd av at leserne krever å bli informert, kan det skrives så mangt. Førstesider og artikler i forskjellige aviser forteller mer enn selve nyhetene. Ikke minst om den makten det ligger i dette, både når det gjelder å kunne få sannheten slik det passer best for å nå frem og manifestere den makten et ord har.





Mennesket i seg selv blir på denne måten kun en brikke i et spill.

Spillet om makt.


Er rettsvesenet en vits?

25.11.2005 @ 01:02
En av de siste dagene var forsiden til lokalavisa et blikkfang: Privat vold i distriktet. Gjerningsmannen hadde utøvet grov vold mens barna var vitner til det hele. Voldsutøver og offer var foreldre til disse barna.
Reaksjonen fra rettsvesenet var rene vitsen: 30 dager samfunnstjeneste, som ble begrunnet med at han hadde tilstått i forhørsretten.
Skulle nesten tro det var gjerningsmannen som var offeret her. Et klapp på skuldra og 30 dager med samfunnstjeneste står ikke i forhold til gjerningen, grov utøvelse av vold. Noe som inkluderte både fysisk og psykisk voldsbruk.
Dette virker på ingen måte preventivt når det gjelder vold.
Jeg vil faktisk hevde at dette likegyldighetspregede utspillet fra rettsvesenet med såpass lav straff både anser slik vold som så uskyldig og så forståelig at det kan virke som de appellerer til å bruke det !
Hvordan ofrene føler seg i en slik situasjon ? Å bli tatt så lite på alvor som ofrene blir her, anser jeg som brudd på alle regler for vurdering av mennesker! Dette viser dessuten en forakt for menneskeverdet på en slik måte at det uten tvil er i strid med Menneskerettighetene !
Mange ofre er ofte så nedbrutt at de ikke har hverken krefter eller selvtillit nok til å tørre å fremme en sak, og en slik håndtering vil nok bare gjøre dette enda vanskeligere.
Norge som rettsstat fordømmer ofte andre land for umenneskelig behandling av mennesker.
Dette er ikke akkurat noe særlig godt bevis på egen suverenitet i så måte.
Et annet tankekors når det gjelder kriminalitet , er jo at Norge bare må virke som en magnet på de som lever av nettopp dette.
Med så lave straffer må jo dette kunne gi et paradisisk liv for yrkeskriminelle. Så om det er en fristat for kriminelle aktiviteter, i en progresjon i en grad ethvert firma kunne ønsket å ha, vi vil ha her så er vi på god vei! Politiet har ikke sjanser til å kunne hamle opp med dette heller, de er alt for få i antall og de lave bevilgningene fra statsbudsjettet styrker heller ikke det eneste lovlige middelet vi har for å bekjempe kriminaliteten.
Borgervern er forbudt ved lov, men jeg er redd at enkelte etter hvert vil gå til slike tiltak som å danne slike grupper. Kanskje som det eneste de føler kan gjøre noe med det som skjer.
For å unngå å få slike tilstander, er det viktig at det settes inn midler nå!
Og ikke aller minst gjøre noe med menneskesynet som speiler seg i det som skjer. I dette såkalte demokratiet.


Frihet, likhet og brorskap!

Likeverd for alle!
 

NKS Kløverhotell åpnet på Gjøvik

10.11.2005 @ 01:36
NKS Kløverhotell åpnet på Gjøvik


Det aller første pasienthotellet i sitt slag ble nylig åpnet på Gjøvik. Dette er  i første rekke beregnet på kreftpasienter ved strålebehandling på Gjøvik Sykehus.

Dette er har blitt realisert ved at Sanitetskvinnene tok initiativ , kjøpte den nedlagte sykepleierskolen på Gjøvik og innledet samarbeid med det offentlige hjelpeapparatet.

Resultatet har blitt helt unikt. Her blir pasienten satt i sentrum, og alt er gjort med tanke på at pasienten skal kunne få et opphold hvor alle sider ved det å være menneske blir ivaretatt. Dette gjelder alt fra fargevalg, utsmykning, hotellrommenes beskaffenhet, særegne tilbud for muligheter til å trekke seg tilbake til stillhet og ettertanke/meditasjon, mulighetene til å ha med pårørende i selve behandlingsprosessen og maten det vil kunne tilbys.
Pasienthotellet ligger i gangavstand til Gjøvik Sykehus, noe som er en stor fordel.

Her blir mennesket satt i sentrum, og dette er svært viktig for å styrke rehabiliteringsmulighetene til den enkelte. Dessuten er det positivt i forbindelse med å gjøre belastningene mindre under denne delen av kreftbehandlingen, siden pasienten slipper å pendle mellom behandlingssted og hjem slik det ofte har vært den løsningen som har blitt valgt. En pasient som er under strålebehandling har gjennomgått harde og belastende perioder allerede, men er oftest såpass frisk at en innleggelse ved sykehuset ikke er nødvendig.

Pasienthotellet som det første, er et nytt tilskudd til Kløverinstitusjonene som Norske kvinners Sanitetsforening har bygget i en årrekke. Felles ved disse institusjonen er at de alle har vært svært funksjonelle, har dekket udekkede behov innen det offentlige helsevesenet og i tillegg blitt et supplement av høy kvalitet og verdi. Det offentlige helsevesenet har dermed bifalt disse og benyttet dem flittig innen den offentlige helseomsorgen som høyverdige tilbud.

Sanitetskvinnene er en frivilligorganisasjon med tradisjoner langt tilbake, og en av de viktigste bidragsyterne vi har når det gjelder tiltak som setter mennesket i sentrum.

Dette Kløverhotellet er det aller første i sitt slag. Jeg både håper og tror at det etter hvert blir mulighet til å kunne bygge flere kløverhoteller rundt om slik at flere enn de som sogner til Gjøvik Sykehus kan få anledning til å benytte seg av et slik fantastisk hotell!

Før dette kan kan bli en realitet vil jeg takke Sanitetskvinnene for at de startet det hele!


FN - Veteranene, fredsbevarende ressurser

03.11.2005 @ 23:45
FN - Veteranene, en glemt ressurs?

FN - Veteranene har alle noe felles : De har stilt opp for mennesker verden rundt for å sørge for å gjøre sitt i fredens tjeneste. De har gjennom dette arbeidet blitt utsatt for store påkjenninger, vært vitne til mange harde og traumatiske opplevelser både i krig og fred. Mange av dem har blitt beskutt, såret og drept i tjeneste.
Arbeidet de har gjort har gjort sin del til å opprettholde fred og skape ro i krigsområder.  De har kanskje blitt møtt med ære når de har vendt hjem etter endte oppdrag. Men dessverre er dette også det eneste.
Senere har nok mange av dem møtt samme skjebne som de amerikanske veteranene fra Vietnam og Korea. De har blitt glemt og overlatt til seg selv, med alle de traumer de måtte ha.
Heldigvis har de tatt saken i egen hånd og dannet sitt eget hjelpeapparat. Samholdet er sterkt og hjelpeviljen stor. Dette er noe mange kunne lært noe av, det er omsorg uten å tenke på gjentjenester.
Det som dessverre ofte råder rundt om , er en total likegyldighet. Alle har nok med seg selv og sine egne ting. Og glemmer lett sin neste.
Det er lite som skjer i kampen om en bedre verden om alle skulle være nettopp likegyldige.

" Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!"

La disse veteranene få den behandlingen de fortjener med all ære og respekt for sitt engasjement!
Slik de blir behandlet i dag er en stor skam!


Uten nettopp deres bistand kunne konsekvensene blitt mye større!

Konsert med Siv Langøy på "Per på hjørnet i går"

03.11.2005 @ 00:22
I går var det duket for konsert på en av Oslo's puber, et av stamstedene for blant annet mange musikere, nemlig på "Per på hjørnet", en brun pub med atmorsfære og sjel.

Dette gav en fin ramme rundt Siv langøys konsert i går kveld for alle oss som hadde møtt og fått plass der.
Med sin særegne stemme, innlevelse, behagelig upolerte og tvers gjennom autentiske måte å synge på, gjorde hun konserten til noe helt spesielt.

Musikken hun fremførte, det meste produkter hun selv kan være meget stolt av å ha laget, gav iallefall meg mye. Tekstene er følsomme, vare og uttrykksfulle, og de fremføre på klingende stavangerdialekt.

Siv har evnen til å oppnå fin kontakt med publikum, og det skapteen dialog og et uttrykk som satte et strerkt  preg på hele seansen. Innlevelsen var stor både fra artistens og publikums side. Tonefølget hun hadde med i tillegg til at selv foruten å synge vakkert også spilte akustisk gitar, gjorde det hele intimt og personlig.

Jeg håper det var mangemange musikkanmeldere blant tilhørerne slik at flere kan få sjansen til å bli klar over hvilken fin artist Siv er. Hun er verd et hvert rosende ord!

Støtt Kreftforeningen:Kjøp de rosa sløyfene og armbåndene

31.10.2005 @ 19:57
30618-6








Bedre enn all medisin

28.10.2005 @ 15:34
Bedre enn all medisin


For dem som av en eller annen grunn ikke har fått det med seg, så har Vazelina jubileum nå i år. I den forbindelse har de kommet med ny utgivelse. I tillegg til at den inneholder de kjente og kjære slagerne, har den i tillegg nye spor som slett ikke ligger under i kvalitet i forhold til de øvrige.
I forbindelse med lanseringen av jubileumsutgaven, reiste de rundt og gav mulighet til å få møte dem og samtidig få signert den.
Den 12 august var de på Lillehammer, nærmere bestemt på Statoilstasjonen på Strandtorget. Og jeg var en av dem som møtte opp, og fikk signert min nyanskaffede utgave av produktet.
I den anledning fikk jeg dem til å stille opp til fotografering, og om det er noen som lurer om det har blitt flere medlemmer i gruppa, så er det undertegnede som for anledningen har tatt plass i midten.
Under denne seansen hvor vi ble foreviget spilte Statoil fra nyutgivelsen, og som den glade sanger jeg faktisk er, klarte jeg ikke å la være å synge. Denne impulsive handlingen førte til at Viggo også stemte i, så jeg fikk altså gleden av å synge duett med Viggo Sandvik. Det var skikkelig artig!
Jeg kunne reise hjematt med både signert jubileumsutgave og kjempefin signert plakat, i tillegg til å ha fått med en opplevelse av de helt store.
Jubileumsutgavens tittel minner om at musikk er bedre enn all medisin, og selv om den ikke kan erstatte nødvendig medisin til behandling av alvorlige sykdommer, så kan den brukes som et fint supplement. Bruk av musikk som et middel for å få en bedre følelsesmessig og positiv innstilling, er noe jeg kan anbefale på det aller varmeste.

Siv Langøy med gitar

28.10.2005 @ 14:43
Siv Langøy med gitar

Siv Langøy kom ut med ny cd nå i høst, "Honninghånd". Dette er er absolutt et verk det er verd å lytte til, da hun med sin særegne stemme klarer å formidle sangenes innhold med sterk innlevelse.
I tillegg til at hun får frem essensen i tekstene, bruker hun stemmen som instrument i samklang med de andre instrumentene som er brukt i denne utgivelsen. Stemmen er upolert og rå, og uttrykker  autentisk og ærlig følelsesmessig innlevelse .
Uttrykksformen i henhold til stemmebruk, instrumentering og arrangement er kategorisert som pop/rock,  men kan like gjerne gå inn under roots, blues eller jazz.
Med sin særegenhet og individualistiske måte å uttrykke seg på, kan hun ikke settes inn i noen kategori som helt dekker.
Musikken har den egenskapen å nå inn til sjelen, siden hun ved hjelp av stemmen klarer å nå lytterens følelsesmessige mottagsapparat og dermed åpner for en kommunikasjon med lytteren.
Det er noe rotekte over hele dette produktet, utilslørt og ærlig. For den som våger å la seg selv oppleve og ta imot impulsene denne musikken kan gi, vil dette kunne bedra med opplevelser av de helt store.
Jeg vil på det sterkeste anbefale Siv Langøy: "Honninghånd".

Uansett sjanger, er hun en artist vi forhåpentligvis får høre mer av.

Øyvind prøver mor sin parykk

27.10.2005 @ 14:46
Øyvind prøver mor sin parykk

Da guttungen ville prøve tilleggsutstyret, syntes han det var svært artig! Så vi måtte selvfølgelig foevige det  ved hjelp av et webcam. Han synes visst det er ganske kult at mor har parykk, og synes jeg er fin uten også. Vi har jo snakka ganske mye om dette med å ikke ha hår, slik som vi har prata om alt mulig anna.
han vet jo hvorfor jeg ikke har noe særlig av det og synes jeg og samboeren er veldig like. Han har ikke så mye av det han heller, og velger derfor ofte å ta det av, enkelt og greit med en barbermaskin.

Guttungen har også syns det har vært veldig ok å kunne slippe å ha så langt hår, og når han har fått seg en meget stutt sveis enten ved at samboeren min eller noen andre har sørget for det, da føler han seg fin.
Han har i grunnen alltid syntes det har vært ok med en spesiell sveis,han. Jeg glemmer aldri da han ved egen hjelp prøvde å få en sveis i likhet som en kjær onkel av seg, og hadde gått løs på håret med dødsforakt for å få både viker og måne. Resultatet var vel egentlig så som så, så enden av visa ble at vi tok en ganske rask tur til frisøren og fikk ham til å iallefall prøve å få det sånn noenlunde. Han måtte bruke barberklippemaskina på et nivå som jeg antar ville vært akseptert i de fleste militære enheter, men selv da var det ikke til å unngå å se at noe hadde blitt gjordt på forhånd. I grunnen var det jo ikke så farlig, syntes jeg. Men bare det å beundre en onkel så sterkt at en går til det skrittet å prøve å få en tilsvarende sveis er jo ganske tankevekkende. Onkelen hans har jo alltid vært en han virkelig har hatt god kontakt med, tror nok han virkelig har fått en god følelse av å være en kjær nevø for onkelen sin. Og det er jo så godt å vite at slik gjensidig kjærlighet faktisk kan være plass for i en verden som ofte synes så kald og hard. At det er flere enn meg som er glad i ham, er jo bare positivt.

Selv om jeg liker min nye sveis, og guttungen er glad i meg så håper jeg iallefall han spør før han setter i gang og vil prøve å ligne meg på samme måten som han gjorde da han var mindre. For da skal han få hjelp før han prøver seg selv igjen.

Hårløs, men ikke rådløs...

26.10.2005 @ 05:10


Hårløs, men ikke rådløs...

det er slik,livet arter seg for meg om dagen. Selv om dette er en sannhet med modifikasjoner , for jeg har jo en manke til min disposisjon om jeg føler behov for det. Og det kan jo faktisk være svært så praktisk nå på denne tiden her som det faktisk er litt kuldegrader. 
Ekstremforvandlingen jeg har vært igjennom, som resulterte i denne nye trendy utgaven av meg, tok jo ikke hensyn til at det faktisk er kaldt å tusle rundt ute med denne minimalistiske stilen. Og iallefall når en vant til å ha håret langt ned på ryggen.
Nå forstår jeg virkelig at det kan være kaldt å være mann med måne, min empati er solidarisk og ærlig. De fleste menn med måne har dessuten ikke den muligheten å kunne få et valg ved å bli sponset av a/s trygderettighet.
Så de aller fleste av dem må gå til dyre anskaffelser av hodebekledning for å kunne velge om de vil gå med eller uten. Og selv om det egentlig er like lite selvvalgt for dem som for meg, så har jeg den fordelen at jeg kan se utsikter til å få dyrket frem noe hår etter en tid. Som kommer opp av seg selv altså. Mens de fleste menn som har samme stilen som meg på bildet enten må pode inn nye hår, eller velge den løsningen jeg har i dag.
Å ha hår som ekstrautstyr. Det finnes mange fordeler med dette håret. Jeg kan ta det av om kvelden og stå opp igjen om morgenen og iføre meg sveisen slik den var da jeg la meg. Det er jo praktisk når jeg tenker på den tidsbesparende goden dette gir. Og kam- og børsteslitasjen blir jo svært liten da. Sveisen holder seg dessuten fin lenge uten å få et fett og tragisk utseende etter noen få dager. Og uønsket røyklukt etter dager med mye stress kan med enkelhet luftes ut som et hvilket som helst klesplagg, ved å henge det litt ut.
Må det vaskes, så er det jo flott at håret kan være hjemme, mens jeg drar på butikken eller gjør noe anna. Det som satt fast måtte lufftørke, noe som tok veldig lang tid. Nå slipper jeg det. For den skjeggstubblignende etterveksten er av hurtigtørkende type, så det er jo nesten bare å riste et par ganger på hodet, og så er jeg klar til å tusel hjemmefra en tur.
En annen ting jeg har oppdaget er at det er en velsignelse nå når jeg har kommet så vidt inn i klimakteriet. Det er jo nå de berømmelige hetebølgene ankommer i stadig hyppigere intervaller. Tidligere ble jeg helt frustrert over at termostaten virka så dårlig, og var redd for at andre ting skulle slutt å virke på grunn av overoppheting. Nå kan jeg bare ta av meg håret, og da begynner den fine nedkjølingen automatisk, og jeg kan slappe helt av og bare nyte det hele.
Så jeg velger ofte å la være å bruke ekstrautstyret, og sitter slik som jeg ofte gjør med min blanke skalle. Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg en glad og tøff rampedame i sin beste alder med en raffinert stil. Jeg har jo for lengst forstått at dette må være trendy også, for jeg oppdager stadig flere med samme stil. Kanskje er vi en form for trendsettere for alt jeg vet.
Eller kanskje er vi en egen rase? Eller iallefall en egen mennesketype? Uansett årsak, kanskje skulle vi lage en verdensomspennende interesseorganisasjon ? Den skulle selvsagt være politisk uavhengig, ikke være tilknyttet noen religiøs bevegelse eller annen grupperingsdannelse? Da ble jo takhøyden enorm, og det ville virke inkluderende i stedet for ekskluderende på alle måter. Da kunne vi faktisk være med på å skape et eksempel på global sensasjon. Eller hva............



Forslag til slagord kunne være:




"Ikke et hår bedre"



"Hår i suppa, nei takk!"



"Uten et hår"




Synes ialllefall dette er en super ide selv, eller hva synes DU ?




hits